Vi kan ikke snakke om norsk litteratur uten å komme innom Knut Hamsun. Han hadde en fantastisk måte å ordlegge seg på, selv om han med rette også ble kritisert for å ha vært sympatisk overfor Hitler og Tyskland under krigsårene. Klarer vi å skille en manns ideologiske og politiske overbevisninger fra hans ordkunst, er det ingenting i veien for å lese Hamsun. Faktisk er det i høyeste grad anbefalt for den som vil gjøre seg bedre kjent med norsk litteraturhistorie.
Knut Hamsuns aller mest prisede verk er Sult, som også var debutromanen hans. Denne er delvis selvbiografisk, og handler om en fattig ung mann som prøver å livnære seg som forfatter i Kristiania. Han har psykiske svingninger, er sulten og demonstrerer gjennom romanen hvor desperate mennesker kan bli når de er sulten og fattige.
Til inspirasjon for andre
Andre verker av Hamsun du godt kan få med deg som en introduksjon til hans forfatterskap, inkluderer Rosa, Victoria, Markens Grøde, Landstrykere og diktsamlingen Det vilde Kor. Når du leser bøkene hans – i alle fall i deres opprinnelige format – merker du at han først og fremst benytter seg av riksmål, men også innlemmer dialektord her og der. Særlig benyttet han seg av nord-norske ord, noe som gav verkene hans humor og en særegen sjarm. Hamsuns verker har vært til inspirasjon for store navn som blant andre Ernest Hemingway, som en gang uttalte at Hamsun lærte ham å skrive.
Særlig i de første årene av Hamsuns forfatterskap var stilen hans prosalyrisk, mens innholdet i verkene hans handlet om subjektive opplevelser. I hans senere romaner la han i større grad vekt på å beskrive en ytre virkelighet. Følger du hele bibliografien hans kronologisk, vil du som observant leser merke en utvikling i litterære virkemidler som benyttes. I Børn av Tiden, som kom ut i 1913, kan vi lese at Hamsun kommer med satiriske stikk mot personene som beskrives.
